I en tid der bistandsbudsjettene krymper, vokser håpet om at private midler kan fylle tomrommet. Privat kapital er én av fem pilarer i regjeringens nye bistandsreform, «prosjekt Vendepunkt». Intensjonen er god, men foreløpig undervurderer politikerne hva som skal til for å lykkes.
Det er enkelt å forstå formålet. Bistandsbehovet er enormt. Det globale finansieringsgapet for å nå FNs bærekraftsmål i utviklingsland er på 4000 milliarder dollar i året – nesten to oljefond, hvert eneste år.
Samtidig faller bistanden. Etter kraftige amerikanske kutt sank den globale bistanden med 23 prosent i i fjor. Kombinert med økte forsvarsutgifter i en stadig mer urolig verden, legger dette et sterkt press på statsbudsjettene.
Dermed er det behov for nye finansieringskilder. Det er i dette bildet revideringen av norsk bistandspolitikk peker på privat kapital, og med god grunn.
Privat kapital kan spille en rolle der bistand i dag går til formål som faktisk er investerbare, slik som fornybar energi, infrastruktur, finansiering av små og mellomstore bedrifter. Der kan privat kapital bidra til å frigjøre knappe offentlige midler til det som ikke lar seg finansiere kommersielt.
Samtidig finnes det store mengder privat kapital i det norske private kapitalmarkedet, og det er ikke vanskelig å forstå at det er forlokkende å bruke deler av denne kapitalen til bistandsformål. Livsforsikrings- og pensjonsselskapene alene forvaltet 2648 milliarder kroner ved utgangen av fjoråret, mens forvaltningskapitalen i norske verdipapirfond nylig passerte 3000 milliarder kroner.
Problemet er at slike investeringer ikke kommer av seg selv. Det er kun et fåtall norske institusjonelle investorer som har gjort investeringer i utviklingsland, og det har stort sett skjedd i samarbeid med det statlig eide investeringsfondet Norfund. Dessverre finnes det en rekke reelle barrierer for å utløse tilstrekkelig privat kapital til bistandsformål.
Hovedutfordringen handler om risiko og avkastning, som ofte undervurderes av både politikere og byråkrater. Investeringer i utviklingsland oppfattes ofte som risikofylte på grunn av blant annet valutarisiko og politisk risiko, de mangler ofte avkastningshistorikk og kan ha høye kostnader relativt til investeringens størrelse.
Den risikojusterte avkastningen holder sjelden mål for institusjonelle investorer.
Dette er ikke uvilje. Det er forvalternes plikt til å ivareta forpliktelsene overfor sine kunder.
Risiko og avkastning er likevel ikke hele bildet. Likviditet er også et problem, og at antall børsnoterte selskaper i de minst utviklede landene er begrenset. Andre frykter korrupsjon og omdømmerisiko. I tillegg er flokkmentaliteten er sterk.
Det finnes også en rekke regulatoriske barrierer, som ofte rammer kapitaleiere på ulike måter. For en stiftelse kan investeringer i unoterte fond utløse spørsmål om skatteplikt. For pensjonskasser gjør solvensregelverket illikvide og unoterte plasseringer kapitalkrevende.
Mange land har likevel funnet gode løsninger for å tilrettelegge for at private investorer kan lykkes med å allokere kapital i mindre utviklede markeder.
I Danmark har flere pensjonsfond investert i utviklingsland gjennom fond med statlig risikoavlasting. Her drar private investorer fordel av en såkalt «first-loss»-kapital, hvor myndighetene gir statlige garantier som fjerner mesteparten av nedsiderisikoen. Lignende strukturer finnes også i Nederland, Tyskland, Østerrike og Finland.
Et annet eksempel er Storbritannia, hvor regjeringen har etablert en investordrevet arbeidsgruppe for investeringer i fremvoksende markeder. Her samles offentlig og privat sektor for å identifisere og tiltak som kan øke investeringer i utviklingsland, med utgangspunkt i investorenes behov.
Et lignende britisk initiativ arbeider for å øke omfanget av børsnoteringer i fremvoksende markeder, både gjennom finansiell støtte og veiledning. Norge støtter dette initiativet.
I Norge er vi så vidt i gang, men det er et klart behov for en målrettet innsats for å mobilisere mer privat kapital til utviklingsland. Det trengs tettere dialog med finansnæringen for å forstå ikke bare finansielle, men også regulatoriske og strukturelle barrierer.
Her er det viktig at vi også lytter til dem som i dag lar være å investere. Privat kapital til bistandsformål kommer ikke av seg selv.
.png)
